De fleste som jobber i events vet hva en lydtekniker gjør. De vet hva en lysrigger gjør. De vet hva en konferansier gjør.
Færre vet hva jeg gjør.
Det er ikke fordi jobben er hemmelig. Det er fordi den beste versjonen av jobben min er usynlig. Når alt flyter, når talerne leverer, når publikum sitter fremoverlent og ikke tenker på noe annet enn det som skjer på scenen – da har jeg gjort jobben min.
Produsenten
Klokken er 07.00. Salen er tom. Sceneriggen er ferdig, og jeg har allerede gått gjennom programmet tre ganger i hodet.
Kommer alle foredragsholderene til å være her i tide? Har AV fått de oppdaterte presentasjonene? Hva skjer om mikrofonen dropper ut midt i keynoten?
En produsent er den som holder hele bildet i hodet samtidig som alle andre holder på med sin del. Jeg ser ikke bare scenen, jeg ser hele rommet, programmet, menneskene bak kulissene, hva som skjer om ti minutter og hva som kan gå galt om to.
Det starter lenge før showet. Jeg er med fra idéfasen, hjelper til med å forme konseptet, planlegger gjennomføringen og sørger for at det som ser bra ut på papiret faktisk lar seg gjøre i praksis.
Mange gode ideer og planer har dødd fordi ingen spurte "men hvordan skal vi faktisk gjennomføre dette?" tidlig nok.
Gjennom flere år har jeg utviklet min egen produksjons metode. Verktøy og systemer som gir meg sanntidsoversikt over program, backstage og tekniske løp samtidig. Ikke fordi jeg er glad i gadgets, men fordi god oversikt gir gode beslutninger. Og i en produksjon er det ikke mangel på situasjoner som krever raske, riktige beslutninger.
Showcalleren
To minutter til start. Rommet er fullt. Publikum aner ikke hva som er i ferd med å skje. Det gjør jeg.
"To minutter til start."
"Lys – standby que tre."
"AV – standby vignett."
"Lyd – standby bøyle én."
En bekreftelse i øret fra hver av dem. Alt er klart.
"Fem. Fire. Tre. To. En."
"Kjør."
Lyset skifter bilde kommer opp på skjermen, musikken treffer, konferensieren entrer scenen fra stage right, og fra salen ser det ut som om det bare skjer av seg selv.
Det er ikke tilfeldig. Det er hundrevis av beslutninger, gjennomganger og forberedelser komprimert ned til ett ord.
"Kjør"
Showcalling handler om mer enn timing og stikk. Det handler om å lese rommet. Kjenne når noe er i ferd med å skje før det skjer. Ta en beslutning i stedet for å vente på at noen andre tar den. Jeg har alltid med eget interkomsystem, fordi kommunikasjon er for viktig til å overlate til tilfeldighetene.
Teknikken er ikke det viktigste jeg gjør
Tre timer før showet. Backstage. En taler sitter med hendene i fanget og ser på gulvet.
"Jeg er skikkelig nervøs" sier taleren til meg.
Dette er ikke teknisk utfordring. Det er ikke et produksjonsproblem. Det er et menneske som skal si noe viktig til mange mennesker, og som i dette øyeblikket har begynt å kjenne på presset.
Dette er nok den viktigste delen av hva jeg driver med.
Jeg tar en rolig prat med taleren. Vi begynner med det konkrete, og vi begynner tidlig. Jeg tar dem med på scenen. Viser dem rommet fra der de kommer til å stå. Vi går gjennom klikkeren, presentasjonsnotatene, klokken. Ikke nødvendigvis fordi de ikke vet hvordan det virker, men fordi kjent er trygt.
Vi snakker om selve fremførelsen. Stemmebruken, bevegelsene på scenen og hvordan de bruker rommet.
Vi snakker vi om nervene, og vi gjør noen pusteøvelser sammen. Øvelser som brukes i mange yrker for å roe ned nervesystemet før man skal prestere.
Hjertet som hamrer, svetten og skjelvingen som kommer rett før man skal på. Jeg forteller dem at det er normalt. At kroppen gjør seg klar for at noe skal skje. At de samme symptomene som kjennes som frykt, også er det samme som spenning. Vi gjørpusteøvelsene igjen. Roer ned. Henter dem tilbake til seg selv.
"Du kan dette. Budskapet ditt er viktig. Vi sørger for resten."
Og så går de på scenen. Og de leverer.
Fordi budskapet skal høres og oppleves av de som sitter i salen. Ikke av den som er på scenen. De på scenen skal bare være der , trygge, til stede og fokusert på det de har å si.
Presentasjonen gikk strålende. foredragsholderen var sterk og tydelig, og hadde publikums oppmerksomhet i alle 30 minuttene.
"Tusen takk skal du ha, de forberedelsen hjalp meg virkelig, og jeg fikk tilbakemeldinger på at jeg så trygg ut på scenen av en av de i publikum" sier taleren til meg når jeg møter dem etter showet.
Da vet jeg at jeg har gjort jobben min skikkelig.
